Chambolle-Musigny Premier Cru 1990, Joesph Drouhin

Smaksnotater

Domaine Drouhin er nok ikke det mest ettertraktede huset i Burgund, men likevel må det sies at jeg er spent når vi spretter korken på husets Chambolle-Musigny 1990. Vinen har ikke vinmarkstittelen på flasken (som er vanlig for premier cru), men den generiske betegnelsen «Premier Cru». Et lite søk på Drouhins hjemmeside avslører av druematerialet stammer fra parsellene Noirots, Hauts Doix, Borniques, Plantes og Combottes, alle fra hjertet av kommunen Chambolle-Musigny i Côtes de Niuts.

Jeg dekanterer for å luke unna de verste lagringspartiklene og gjør så med hjertet i halsen - siden jeg ikke tror at frukten har særlig godt av luft. Det er tross alt en 20 år gammel premier cru. Den venter ikke særlig lenge i karaffelen heller, det er mest for pynt. Nesen er stor og utviklet med toner av trøfler, morkler samt reduktive toner som avtar noe etterhvert. Her er det også et hint av plomme og syrlige kirsebær. Frukten i munnen er nok noe sliten, men den klarer faktisk å holde hodet over vannet i en medium til lang kurve. Smak av syrlige kirsebær og svisker. Finishen er syrlig med fine ettertoner av tobakk og fransk eik. En skulle tro at eiken mer eller mindre var borte fra en såpass gammel flaske, men den er altså fremdeles merkbart der.

Dette var veldig godt, men gitt den høye prisen (ca. 800,-) så er den ikke helt verdt pengene. Vinen er ikke ødelagt, men var nok bedre for en tid siden. Dermed er god tid noe eieren av denne flasken ikke har. Hadde jeg hatt en flaske til med dette så hadde jeg drukket den allerede i kveld. Ingen vits å spare.

Å hverken ha morkler eller trøfler på tallerkenen når du lager mat til denne vinen er rett og slett fjollete. Direkte tøysete, og på grensen til kjempeteit.

The Drouhin Chambolle -Musigny 1990 has morrells, truffles and som reduktiveness on the nose, The palate is fairly clean, strength ranging medium to long. Nice velvety strukture with balancing notes of cherries, prunes and plum. Well balanced acidity throughout. Finsih is acidic with tobacco and french oak at the end. Drink immediately.

Barbera d´Alba "Matiné" 2007, Grasso Fratelli

En vinanmeldelse

Farge: Dyprød og "stofflig" som gjør vinen nesten noe uklar. Kan hende er vinen ufiltrert, noe som er positivt. På nesen har "Matiné" toner av jordsmonn og raffinert eik. Brukte, franske tror jeg, kanskje noe bottefat. Lakris er det her, og et streif av grønnhet, men ikke på en negativ måte. Dette er en av de vinene som har dette intense og konsentrerte i duften, noe som vitner om lav avkastning og god seleksjon i vinmarken. Modne kirsebær og moreller.

I munnen er "Matiné" fløyelsmyk med massevis av stødig, ren, frukt. God syre tvers igjennom. Jeg har smakt Barbera med mer syre, men synes dette balanserer godt. Strukturen er bra, selv om det hovedsaklig dreier seg om eikestruktur og vevre barberaskall, men kanskje er det også stilker med i maserasjons-perioden. Det viktige er at eikestrukturen ikke forstyrrer kurven i munnen og heller legger seg til den som et pent og ikke offensivt, underbyggende element. Dette har brødrene fått til og dette er definitivt en meget godt laget vin. Finishen er som forventet. Noe eikepreg viser seg på slutten som er det svakeste med vinen. Etter noen år forsvinner selvsagt dette og jeg tror at apexet her kan anslås til å være om ca. 5-6 år. Kanskje lengre. Når vinen drikkes på 16 grader (som den skal!) er eiken i kombinasjon med det lette grønne streifet bare positivt. Det er enda ikke avgjort om Barbera d´Alba "Matiné" 2007 skal importeres til Norge. Jeg ser ingen grunn for at den ikke skal bli det. Matiné fra Fratelli Grasso er en vin å se opp for i fremtiden.

Matiné finnes enda ikke på polet i Norge, men dersom man er nysgjerrig på produsenten så finnes Fratelli Grasso Langhe Nebbiolo 2005 som bestillingsvare på polet. Varenummer: 59195, Pris 180,- Verdt å prøve tror jeg.

PS.

Grasso Fratelli klarer seg godt nok helt på egenhånd til å ikke skrive GRASSO med de største bokstavene på etiketten. Jeg forstår hvorfor de gjør dette selvsagt. Elio Grasso er mer enn et litt verdensberømt vinnavn, kanskje det mest berømte. Idet gutta kaller seg "Grasso Fratelli" snur de på den vanlige betegnelsen for "Brødrene Hansen" på hodet, og faller dermed i en mulig felle der de står i fare å få vinhusnavnet misforstått av en haug med italienere, kanskje også noen spesielt nerdete vinanmeldere. "Grasso Fratelli" er en slett grammatisk løsning på "Grassi Fratello" - Feite brødre. Men glem det. Så fort det er lest, glem det for alltid. For disse to brødrene lager svært god Barbera, selv om latteren mulig sitter løst i hele Treiso.

Ting tar tid

Siden menneskene først klatret ned fra trærne har vi funnet opp ting for å gjøre tilværelsen litt enklere eller bedre. I begynnelsen handlet det nok mest om å lage nyttige ting. Alt fra spyd til å jakte med, tak over hodet, eller en liten bolle å marinere litt salat i. Men ikke alle oppfinnelser har vært like vellykket. Fotballer for eksempel kan ikke brukes til annet enn å sparke til, hvor gøy eller bra er vel det i lengden? En håpløs oppfinnelse. Vi har også funnet opp ting vi senere har angret at vi fant opp, mest innlysende er selvfølgelig atombomben, personlig har jeg begrepet banjoøving på en sterk og god andreplass.

Jeg tror at oppfinneren kan ha godt av å bruke lang tid på kreasjonen. Spontane oppfinnelser uten videre bearbeiding er sjeldent preget av kvalitet. Det tok nesten 200 år å utvikle boblene i Champagne. Det sies at benediktinermunken Dom Pérignon lagde den første champagnen, og som i skapelsesøyeblikket skal ha utropt – Kom brødre! Jeg drikker stjerner! Sannheten er at Dom Pérignon hverken oppfant eller lagde den første champagnen men jobbet faktisk mesteparten av livet sitt med å fjerne boblene fra vinen. Grunnen til dette var at flaskene den gang rett og slett ikke var sterke nok til å holde på trykket. I stedet for deilig champagne hadde man laget livsfarlige feller, tidsinnstilte bomber. Stablet ved siden av hverandre i hundre, kanskje i tusentall, var en eksplosjon heftig nok til å rive både en og to munkelemmer fra kroppen. Dom Perignon døde i september 1715, fantastisk nok med alle lemmer i behold. Men det skulle faktisk gå 150 år før noen fant på å lage sterkere flasker og korker. Ting tar tid for å si det sånn. Og hvorfor ikke?

For litt siden smakte jeg to store champagner. Her er de:

Bruno Paillard Blanc de Blancs Grand Cru Le Mesnil 1985.

Dypgul på farge, nese av noe smør og kamfer men mindre enn det jeg hadde forventet av en så gammel champagne. Frisk og god frukt, med toner av nedfallsepler og noe pære. Lett streif av autolyse, også her er det mindre av dette enn jeg forventet. Flott og elegant mousse med delikate små bobler. Strukturen er svært god med en intens og elegant syrestruktur. Vinen er superfrisk med en medium til lang syrlig finish. Paillard ´85 drikker godt nå, og jeg finner veldig få tegn til alder på den. Det skulle ikke forundre meg om den hadde en del år å gå på. I gode hender overlever den gjerne i mange år til.

Champagne Lanson Gold Label Brut 1988.

Godt utviklet ravgul farge. Stor nese av kamfer, honning og epler. Autolysekarakteren er overveldende og spennende med nye nyanser hver gang man snuser den inn. I munnen er ´88 en svært strukturert og krevende vin med stor kompleksitet. Den har moden men likevel syrlig frukt og en fløyelspreget mousse. Kanskje det aller beste med denne vinen er balansen: Samsvaret mellom frukt, syre, struktur og mineralitet som overlapper og komplimenterer hverandre. Her skjer mange ting på en gang. Og ikke nok med det, for akkurat idet du tror det hele er over, smeller Lanson til med en lang, syrlig og elegant avslutning. I nesten 2 timer sitter jeg med dette i glasset. Lukter og drikker, skjenker og lukter, - og drikker igjen. Underveis avgjør jeg en gang for alltid at tid må til for å finne virkelig lykke. For denne arten opplevelse må man bare vente. I 22 år har jeg ventet på denne vinen. Og det var verdt det. Lanson Gold Label ´88 har sikkert noen år igjen, men hvorfor ta sjansen og vente? Selg alt du eier, inviter noen venner. Drikk den i dag.

Nice piece of ass

Litt av hvert var det å smake i forrige uke. Jeg regner egentlig uken fra det øyeblikket jeg putter noe i munnen som smaker godt. Før dette har jeg egentlig ikke begynt å leve. Før dette er jeg i realiteten ikke våken.

Så min uke begynte på tirsdag med hjemmelagede pølser på USF Kafé Kippers. Siden jeg jobber der blir det rart om jeg skryter disse hjemmelagede, røkte små svinepølsene opp i skyene. Bildet bør si sitt, men ja, de er forferdelig gode. Ikke noe nevneverdig vin drukket til dette, men Eitelsbacher Karthäuserhofberg 2007 var ok til. Kombinasjonsmessig kan rieslingdruens ofte sitruspregede utgang, med eller uten mineraler, ta en god del plass. Jeg finner at de beste resultatene kommer når man matcher denne utgangen med sitrus eller eple-elementer i sausen. Denne retten ble servert med en okseglace. Vinen var god med tomatene i det minste.

Torsdag var jeg invitert opp på Hotell Grand

Terminus for å observere og generelt gå mest mulig i veien for kokkene. En 5 retters meny var på planen og selv om alle rettene var av veldig høy kvalitet, har jeg lyst å nevne spesielt to: Hovedrett; Indrefilet av kalv, selleri & gulrot brunoise, 2 typer salvie gnocchi - en panert, og en først sautert så ovnsbakt med parmesan. Sauser: trøffelglace og persilleolje. Savigny-les-Beaune fra Pavelot ble servert til. Perfekt vil jeg si. Av de to dessertene denne kvelden kunne jeg ikke annet enn å fryde meg over roquefortkrem på ingefærtoast med solbærsorbet og fikencoulis. Portvin var en selvsagt match til dette og huset serverte en 20 år gammel tawny som funket greit. Lurer på om ikke en vintage eller for den en crusted port hadde vært bedre. Ingen vet. Kjøkkenet på Hotell Terminus er i allefall mer enn svært bra for tiden. Kanskje minus han karen som går i veien for folk og stiller spørsmål hele tiden.

Som så mange lørdager begynte denne forleden med store planer for en hviledag. Men det hjelper så lite når en Hr. Smestad inviterer til prøvesmaking av Chambolle-Musigny, kanskje ifølge et par-tre retter. Hvile senere! Vinen viste seg til å være en deilig og småraffinert kommunevariant fra Taupenot-Merme, Chambolle Musigny 2008. Vi drakk dette til en meget god kalvecoulotte. Nå er jeg ikke alltid så glad i restaurantuttrykk på fremmede språk, men benevnelsen coulotte, som er fileten helt bak på kalven, er mye tryggere enn den mulige bergenske løsningen: kalveræv. Restaurant Søtt og Salt posjerer i allefall sin coulotte og serverer den med ovnsbakte skorsonnerrøtter, brokkoli, noen tomater og okseglace. Det skjer saker og ting på restauranten, og denne retten var usedvanlig godt utført. En fruktdrevet chambolle med god fruktsyre, medium struktur og ren finish til kalv er flott. Spesielt når Morten André Tungesvik, og likesinnede på kjøkkenet, klarer å levere en

kraftig men likevel ren, syrlig og elegant saus av dette formatet. Lenge leve håndverkstradisjonene. Ingen bilder av retten, men noen av to Grünere, begge fra Schloss Gobelsburg hhv. fra årgangene 1974 og 1997. ´74 holdt seg faktisk litt bedre i glasset selv om begge egentlig stupte etter et par minutter. Nå må det sies at disse flaskene hadde vært åpne i 2 dager. Og en annen omstendighet til det raske frukttapet, kan jo også være tilstanden på flaskene. Begge utrolig møkkete - som om de var funnet begravd i en jordhaug eller oppdaget gjemt i bekken ved foten av Gaisberg. Ikke heller var det mulig på ´74 årgangen å finne ut om dette var fra enkeltvinmark eller ei, den hadde rett og slett ingen etikett, bare masse jord på seg. Uansett hadde de begge, som min venn Torleif pleier å si -veldig vondt i kneet.

Velkommen!

Velkommen til Oves mat og vinblogg. Jeg er Ove. På denne siden skal jeg legge ut små og store musikk, mat & vinhendelser basert på mine beskjedne erfaringer. I all hovedsak skal jeg prøve å virke mest mulig sannferdig, men siden dette er så forferdelig vanskelig kan jeg selvsagt på ingen måte garantere noe. Bildet er tatt i Frankrike, der endene fra fødselen gjør alt de kan for å ende opp som best mulig føde på bordet. Der tradisjon, håndverk og gode foreldre gjør at de små fra fødselen av, er innstilt på å gjøre sitt aller aller beste for å; Fete opp sine lår, ekspandere sine bryst og vokse sine levre helt til bristepunktet. Jeg hadde engang i sommer den ære å ta imot to slike engang så motiverte kandidater. En gammel samurai gitt den ærefulle oppgaven å servere det siste nådestøtet, til to unge, som fetet seg godt opp og tilslutt ga sine liv for det større hele.

Jeg gned inn i salt og pepper, brunet dem i smør, jeg tilsatte friske urter fra busken bak huset. Og noen hvitløk. Fresing. Noe mer salt, og litt til pepper, litt vin. Mer fresing. Jeg dekket lårene lag på lag med rent andefett. Jeg dekket med så mange lag at de første fire forsvant for øyet, og bare kunne luktes. Tung, deilig duft av Frankrike. Så var det på tide å skru av lyset. Men helt mørkt, ikke. Den varmebestandige osram-pæren, fikk i omgivelsene sine på 70 grader; Med seg selve symbolet på sivilisasjon, sivilisasjon som ingen pære utenfor Normandie har sett. Min jobb var over. Mann og fugl seiret. Hver på sin måte. Andeconfit! Intet over, intet ved siden.

Kjøp ferdig andeconfit i utvalgte butikker. Perfeksjoner på forhånd din hjemmelagede potetmos. Øv på vossakorv. Øv, øv, øv, helt til det blir perfekt. Kjør deg opp på pølse, mos, sauerkraut og ompa til du dør. Fokusér kun på mosen. Bruk muskat, bruk mindre muskat, bruk mer smør, utelat muscat. Aldri utelat smør. Og ikke kall plantemargarin smør. Og aldri kall Seltin salt. You should be fine. Neste gang, - din egen confit.