Ting tar tid

Siden menneskene først klatret ned fra trærne har vi funnet opp ting for å gjøre tilværelsen litt enklere eller bedre. I begynnelsen handlet det nok mest om å lage nyttige ting. Alt fra spyd til å jakte med, tak over hodet, eller en liten bolle å marinere litt salat i. Men ikke alle oppfinnelser har vært like vellykket. Fotballer for eksempel kan ikke brukes til annet enn å sparke til, hvor gøy eller bra er vel det i lengden? En håpløs oppfinnelse. Vi har også funnet opp ting vi senere har angret at vi fant opp, mest innlysende er selvfølgelig atombomben, personlig har jeg begrepet banjoøving på en sterk og god andreplass.

Jeg tror at oppfinneren kan ha godt av å bruke lang tid på kreasjonen. Spontane oppfinnelser uten videre bearbeiding er sjeldent preget av kvalitet. Det tok nesten 200 år å utvikle boblene i Champagne. Det sies at benediktinermunken Dom Pérignon lagde den første champagnen, og som i skapelsesøyeblikket skal ha utropt – Kom brødre! Jeg drikker stjerner! Sannheten er at Dom Pérignon hverken oppfant eller lagde den første champagnen men jobbet faktisk mesteparten av livet sitt med å fjerne boblene fra vinen. Grunnen til dette var at flaskene den gang rett og slett ikke var sterke nok til å holde på trykket. I stedet for deilig champagne hadde man laget livsfarlige feller, tidsinnstilte bomber. Stablet ved siden av hverandre i hundre, kanskje i tusentall, var en eksplosjon heftig nok til å rive både en og to munkelemmer fra kroppen. Dom Perignon døde i september 1715, fantastisk nok med alle lemmer i behold. Men det skulle faktisk gå 150 år før noen fant på å lage sterkere flasker og korker. Ting tar tid for å si det sånn. Og hvorfor ikke?

For litt siden smakte jeg to store champagner. Her er de:

Bruno Paillard Blanc de Blancs Grand Cru Le Mesnil 1985.

Dypgul på farge, nese av noe smør og kamfer men mindre enn det jeg hadde forventet av en så gammel champagne. Frisk og god frukt, med toner av nedfallsepler og noe pære. Lett streif av autolyse, også her er det mindre av dette enn jeg forventet. Flott og elegant mousse med delikate små bobler. Strukturen er svært god med en intens og elegant syrestruktur. Vinen er superfrisk med en medium til lang syrlig finish. Paillard ´85 drikker godt nå, og jeg finner veldig få tegn til alder på den. Det skulle ikke forundre meg om den hadde en del år å gå på. I gode hender overlever den gjerne i mange år til.

Champagne Lanson Gold Label Brut 1988.

Godt utviklet ravgul farge. Stor nese av kamfer, honning og epler. Autolysekarakteren er overveldende og spennende med nye nyanser hver gang man snuser den inn. I munnen er ´88 en svært strukturert og krevende vin med stor kompleksitet. Den har moden men likevel syrlig frukt og en fløyelspreget mousse. Kanskje det aller beste med denne vinen er balansen: Samsvaret mellom frukt, syre, struktur og mineralitet som overlapper og komplimenterer hverandre. Her skjer mange ting på en gang. Og ikke nok med det, for akkurat idet du tror det hele er over, smeller Lanson til med en lang, syrlig og elegant avslutning. I nesten 2 timer sitter jeg med dette i glasset. Lukter og drikker, skjenker og lukter, - og drikker igjen. Underveis avgjør jeg en gang for alltid at tid må til for å finne virkelig lykke. For denne arten opplevelse må man bare vente. I 22 år har jeg ventet på denne vinen. Og det var verdt det. Lanson Gold Label ´88 har sikkert noen år igjen, men hvorfor ta sjansen og vente? Selg alt du eier, inviter noen venner. Drikk den i dag.